Hei er ofte et passende ord helt i begynnelsen av en konversasjon, men jeg vet ikke om det er helt passende her. En gang for lenge siden skrev jeg en dagbok. Da jeg skulle prøve å skrive på den første siden, ble jeg sittende lenge å stirre på det blanke arket. Det så så fint ut. Det så ut som det var klart til hva som helst. Men jeg fikk ikke lyst til å skrive noe. Jeg ville ikke besudle det blanke arket med livet mitt og en kulepenn. Det føltes nesten som om jeg var i ferd med å ta den nakne bokas jomfrudom. Ingen tvil om at det jeg var i ferd med å skrive måtte være perfekt.

Jeg tenkte lenge. Hvordan vil jeg at dagboken min skal starte? Hva bør være det første jeg leser, når jeg om mange år åpner denne dagboken? Bør jeg introdusere meg selv? Kanskje burde jeg skrive noe om hva denne dagboken kommer til å inneholde? Men, hvordan i alle dager skal jeg kunne vite det. Hvem vet vel hva som kommer til å skje i ens liv. Jeg hadde prestasjonsangst. Bare på grunn av at jeg skulle skrive det første kapitlet i en bok som bare jeg kom til å lese.

Da kan vel dere, kjære lesere, tenke dere hvordan jeg har det nå. Nå når jeg atter en gang skriver første kapittel på denne bloggen. Vi kommer liksom aldri lenger enn til første kapittel her.

Nye blogginnlegg kommer antakelig like sjeldent som 29.februar, men velkommen tilbake skal du være.

Dagens spotify: Janelle Monáe – Cold War