jump to navigation

Globusen February 5, 2012

Posted by Henr|k in : har noen slått meg med noe hardt? , 1 comment so far

Det er helt mørkt. Jeg kan ikke se noen ting, verken taket, veggene eller globusen som jeg vet står på benken i den andre enden av rommet. Jeg har øynene åpne, i håp om å se et glimt av lys. Føler meg fram med armene. Jeg vet ikke hvor jeg går. Det er litt skummelt. Kanskje ligger det noe på gulvet som jeg er kun centimeter fra å snuble i. Kanskje ligger jeg, før jeg vet ordet av det, på gulvet, halvt slått i svime av en gammel snurrebass. Jeg banner og sverter, og skulle ønske jeg kunne finne snurrebassen og slenge den i veggen så hardt at den går i stykker. Når jeg reiser meg igjen, vet jeg ikke hva som er fremover og bakover, til siden og venstre. Kanskje finner jeg en lommelykt mens jeg ligger på gulvet. Eller kanskje faller jeg ikke i det hele tatt. Jeg skal frem til globusen.

Jeg setter en fot foran den andre, og beveger meg langsomt i den retningen jeg fortsatt tror er fremover. Jeg syns jeg kan høre stemmer, er det noe jeg innbiller meg, eller er det noen som snakker til meg i den andre enden? Jeg kan ikke forstå hva de sier. Kanskje er det et fremmed språk, eller så er det ingenting. Er det stemmer fra globusen? Er det mennesker fanget inne i globusen? Skjerp deg, da.

Jeg er snart framme. Jeg må snart være framme. Hvor lenge kan jeg fortsette å gå i mørke i dette rommet som aldri tar slutt? Globusen er der framme. Den er nærmere nå. Jeg blir ivrig, og går litt fortere. Det er fortsatt mørkt, men jeg vet hvor jeg skal gå nå. Men hvor har det blitt av stemmene jeg hørte? Har de gått videre?

Hendene mine rører borti noe rundt. Er jeg framme? Jeg føler nesten en form for antiklimaks. Er dette virkelig globusen? Den føles helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg.

 

Dagens spotify: Janelle Monáe – Cold War

Det er lenge siden jeg sa appelsin January 29, 2012

Posted by Henr|k in : blogg , 2comments

Hei er ofte et passende ord helt i begynnelsen av en konversasjon, men jeg vet ikke om det er helt passende her. En gang for lenge siden skrev jeg en dagbok. Da jeg skulle prøve å skrive på den første siden, ble jeg sittende lenge å stirre på det blanke arket. Det så så fint ut. Det så ut som det var klart til hva som helst. Men jeg fikk ikke lyst til å skrive noe. Jeg ville ikke besudle det blanke arket med livet mitt og en kulepenn. Det føltes nesten som om jeg var i ferd med å ta den nakne bokas jomfrudom. Ingen tvil om at det jeg var i ferd med å skrive måtte være perfekt.

Jeg tenkte lenge. Hvordan vil jeg at dagboken min skal starte? Hva bør være det første jeg leser, når jeg om mange år åpner denne dagboken? Bør jeg introdusere meg selv? Kanskje burde jeg skrive noe om hva denne dagboken kommer til å inneholde? Men, hvordan i alle dager skal jeg kunne vite det. Hvem vet vel hva som kommer til å skje i ens liv. Jeg hadde prestasjonsangst. Bare på grunn av at jeg skulle skrive det første kapitlet i en bok som bare jeg kom til å lese.

Da kan vel dere, kjære lesere, tenke dere hvordan jeg har det nå. Nå når jeg atter en gang skriver første kapittel på denne bloggen. Vi kommer liksom aldri lenger enn til første kapittel her.

Jeg har prøvd å skrive andre blogger en stund. Jeg har skrevet en blogg hvor jeg var en ukjent, og mystisk forfatter. Da slapp jeg å få noen kommentarer på det jeg skrev. Det var ganske fint, og jeg kunne skrive om alt mitt hjerte begjærte, uten å være redd for at noen kjente skulle lese det. Men etter en stund gikk det opp for meg at hvis det jeg skriver er så stygt, heftig, latterlig, voldsomt eller dumt at jeg ikke vil at mitt navn skal forbindes med det, da bør det kanskje forbli uskrevet.

Jeg har skrevet en blogg på nynorsk, med skildringer av mennesker jeg treffer på min veg. Jeg likte den bloggen godt, men så døde den også.

Siden mine tanker egentlig er for store til å bli skrevet på et språk som kun en brøkdel av verdens befolkning forstår, har jeg prøvd å skrive en blogg på engelsk. Det fungerte helt greit, bortsett fra at jeg ikke greier å skrive engelsk. Jeg får ikke til å beskrive følelsen av å være i et trangt rom med edderkoppvev, jeg får ikke til å si hvor superfantastisk forbannet jeg er, og jeg får ikke til å bruke 500 ord på å beskrive lillefingeren min.

Antakelig blir dette blogginnlegget slettet snart. Forhåpentligvis får jeg laget en header som ikke ser ut som det japanske flagget, og antakelig kommer blogginnleggene minst like sjelden som de alltid har gjort. Men velkommen tilbake skal du være.