Jeg er i ferd med å våkne nå, jeg trykker på på-knappen på PC’en, og jeg blir opplyst av et slags blått lys. Men det er noe som ikke stemmer. Det er som om jeg ikke greier å våkne helt. Eller er det PC’en. Vi er så nært sammensveiset, så det er vanskelig å si sikkert hvem av oss det er.

Det er en slags tom lyd i rommet. Den kommer fra PC’en.  Det er som om den drar sitt siste åndedrett. Jeg hører at den ikke greier mer. På skjermen har timeglasset stoppet opp. Tiden har rent ut. Jeg føler meg dårlig. Jeg og PC’en er knyttet sammen. Vi har så mange felles minner. Vi vet alt om hverandre. Vi er ett.

Plutselig vet jeg ingenting. Jeg vet ikke hva vennene mine driver med, jeg vet ikke hva slags vær det er ute, jeg vet ikke hva som skjer ute i verden, og jeg kan ikke huske noen ting fra livet mitt.

Panikk, angst, frykt, sorg, sinne, motløs, hjelpesløs, trist. Jeg har glemt hvem jeg er.

Men så er det som et innebygd systemgjenopprettingsprogram i hodet mitt hvisker til meg at jeg må sikkerhetskopiere. På PC’en har et gjenopprettingsprogram allerede startet automatisk. (jøss, vi tenker til og med det samme, det er nesten som at vi fullfører hverandres setninger) Det spør om jeg vil ta en sikkerhetskopi av filene. Hver fil, en liten del av livet mitt.  Jeg kobler en ekstern harddisk til PC’en, og jeg tenker at livet henger i en tynn USB-kabel.

Overføringen begynner, og minnene kommer tilbake. Jeg kan huske interrailturen i vinter nå. Jeg kan huske den pene jenta jeg traff i Roma i fjor sommer.

Jeg kan huske alt!

Moral: minner som er verdt å ta vare på, bør ikke være innestengt i en datamaskins lunefulle indre.

Eg ligg på sofaen på familien min si hytte. Det er stille her, eg høyrer det knitrar på peisen, og at det knakar litt i veggane innimellom. Det skal gjere det i gamle hus.

Eg tenkjer ikkje på nokon ting, eg gjer ingenting. Eg berre er. Det er godt å sette livet på pause nokre gonger.

Eg gjekk der, og kameraten min gjekk der. Vi var på interrail. (Sjølve interrailreisa er ei historie for seg sjølv, og kan ventast publisert om ikkje mange månadene.) Plutseleg nikkar ein fyr til meg i det vi trengjer oss gjennom folkemassa og den tjukke tobakksrøyken som fyller hovudstadens sentrale strøk. Eg nikkar attende. Kva vil han tenkjer eg. Med eitt står han ved sidan av oss. “Looking for some good stuff?” sa han. Ja, eg var faktisk litt godterisvolten. “What do you want? Marihuana? Coke?” Eigentleg hadde eg mest lyst på stratos. “No, no, no” sa eg. “I’ve already had breakfast today”.

Vi gjekk vidare. Han forsvann i folkemengda, borte i Lisboas gater, gøymt for det alminnelege auge, og truleg for politiet. Kvifor såg eg han så godt? Og kvifor valde han seg ut oss? Kvifor trudde han at vi ville vere interesserte i “some good stuff”? Eg hadde rett nok akkurat kjøpt meg nye Ray-ban briller (eit ordentleg røvarkjøp, berre 5 euro av ein usedvanleg triveleg gateseljar), skjegget hadde vakse lenger enn det vanlegvis er, og eg gjekk kanskje litt krumbøygd etter å bore ein usannsynleg tung ryggsekk heilt i frå Noreg.

Kanskje var det difor.

Dagens spotify: Eric Clapton – Cocaine

Jeg tenkte lenge. Hvordan vil jeg at dagboken min skal starte? Hva bør være det første jeg leser, når jeg om mange år åpner denne dagboken? Bør jeg introdusere meg selv? Kanskje burde jeg skrive noe om hva denne dagboken kommer til å inneholde? Men, hvordan i alle dager skal jeg kunne vite det. Hvem vet vel hva som kommer til å skje i ens liv. Jeg hadde prestasjonsangst. Bare på grunn av at jeg skulle skrive det første kapitlet i en bok som bare jeg kom til å lese.

Da kan vel dere, kjære lesere, tenke dere hvordan jeg har det nå. Nå når jeg atter en gang skriver første kapittel på denne bloggen. Vi kommer liksom aldri lenger enn til første kapittel her.

Nye blogginnlegg kommer antakelig like sjeldent som 29.februar, men velkommen tilbake skal du være.

Dagens spotify: Janelle Monáe – Cold War